En samtale med Kari Bremnes
Hentet fra Store Norske Magasin 1/2001
Intervju ved: Arne Forsgren

Gjengitt med vennlig tillatelse fra Kunnskapsforlaget

Sanger, tekstforfatter, komponist, tre ganger Spellemannprisvinner, folkekjær artist og, ifølge Norsk biografisk leksikon, en ”scenepersonlighet (som) er en blanding av norsk melankoli og en unorsk, nesten monumental diva-positur, som skaper en aura av mystisk avstand”. Til denne samtalen en av de siste dagene i mars kommer Kari Bremnes rett fra en ukelang turné med konserter i Berlin, Hamburg, Bremen og Brugge. Og her er verken diva-positur eller mystisk avstand, bare så det er klart.

Kari Bremnes er en sentral skikkelse i norsk populærmusikk ved begynnelsen av det nye årtusenet. Hun er født (1956) og oppvokst i Svolvær, og kommer fra en musikalsk familie. Sammen med broren Ola ble hun landskjent gjennom sin medvirkning i det legendariske radioprogrammet Søndagsposten i slutten av 1970-årene, og på deres felles debutalbum Folk i husan (1980) medvirket faren, Ole H. Bremnes, som tekstforfatter. Deretter var hun i et par år med i visegruppa Stiftelsen, og i 1983 laget hun albumet Tid å hausta inn sammen med Lars Klevstrand. 1984-94 arbeidet hun som kulturjournalist ved siden av artistkarrieren.

Hennes første soloalbum, Mitt ville hjerte (1987), besto av dikt av Tove Ditlevsen tonesatt av Petter Henriksen, og innbrakte henne en Spellemannpris. På oppfølgeren Blå krukke (1989) sto hun fram som tekstforfatter, mens Henriksen igjen bidro med melodiene. Musikerne Iver og Audun Kleive ga begge disse platene et lydbilde der synthesizere og studioteknikk var framtredende. Som komponist opptrådte Kari første gang på albumet Spor (1991), som ellers er preget av diskré afrikansk perkusjon og medvirkning fra brødrene Ola og Lars, og som resulterte i Spellemannpris nummer to. På Gåte ved gåte (1994) og Månestein (1997) har hun selv skrevet all tekst og musikk (med unntak av én sang), og hun har i stadig sterkere grad markert seg som en særpreget artist med en personlig stemme.

Musikken hennes er en spennende blanding av elementer fra viser, rock, jazz, kabaretmusikk i europeisk tradisjon, og rytmer og krydder fra fjernere himmelstrøk. I 1998 var hun festspillkunstner ved de Nord-Norske Festspillene i Harstad, og i den anledning laget hun soloforestillingen Svarta Bjørn, om den berømte rallar-kokka. Og i 2000 slo familien Bremnes til igjen, da Kari, Ola og Lars ga ut albumet Soløye og innkasserte nok en Spellemannpris.

Har det skjedd mye i kjølvannet av Spellemannprisen for Soløye?
Vi var midt i en turné da vi fikk den. Vi har hatt bortimot 30 konserter, og det har vært en fantastisk hyggelig mottakelse, med fulle hus over alt.

I fjor ga du ut et album med et utvalg av sangene dine i engelsk oversettelse, under tittelen Norwegian Mood. Ser du på den som et skritt i retning av en større internasjonal lansering?
Nei, jeg ser på den plata, som bare gis ut i utlandet, omtrent som en forfatter ser på å bli oversatt. Man er tilgjengelig på et språk flere forstår. Men i stedet for noe forsøk på storstilt lansering tror jeg mer på å dra ut og holde konserter på steder der publikum er åpne og villige til å lytte. Når man reiser i andre land, forsøker man jo å kommunisere ved å bruke et språk som blir forstått. Og det er slik jeg tenker på det å synge på engelsk. For meg ville det være absurd å synge på engelsk i Stavanger eller Svolvær!

Hvordan arter den kreative prosessen seg for deg?
Vanligvis bruker jeg lang tid på å få en tekst ferdig. Ofte kan man stryke og skrive om i det uendelige, for så å ende opp med den første versjonen likevel. Jeg kan bli mistenksom overfor de tingene som kommer lett. Det vanskeligste er de gangene man stanger mot en vegg og ikke når fram til det man vil. Men når man har åpnet en dør og er i gang, er det helt besettende. Da kan jeg sitte oppslukt uten å ense tid og rom. Jeg er fascinert av å fortelle en historie som helst også har en slags undertekst som kan hentes fram hvis man ønsker det. Idealet er å formidle noe som inviterer til medopplevelse og refleksjon.

Når det gjelder å lage melodier, bruker jeg hovedsakelig stemmen. Av og til har jeg en melodi i hodet før jeg har en tekst, men som oftest har jeg teksten først, og så kommer det en melodi nærmest klatrende på den teksten.

Jobber du regelmessig, med "kontortid"
Ja, jeg har et skrivested og går på jobb. Jeg er såpass kaotisk anlagt at det er deilig å ha enkelte faste ting. Og jeg tilhører ikke dem som kan skrive hvor som helst, på hotellrommet eller i turnébussen.

Albumene Mitt ville hjerte og Blå krukke er ganske langt unna det visesanger-stempelet du hadde. Var det bevisst?
Ja, jeg var utålmodig etter å finne et nytt uttrykk. Og det var fantastisk å samarbeide med Audun og Iver Kleive, for jeg syntes de fant et lydbilde som jeg hadde lengtet etter. Den rastløsheten, som er tilbakeholdt men som er der like under overflaten.

Ellers kan man jo lure på disse "musikalske" merkelappene. Jeg hadde sans for Øystein Sundes definisjon av viserock: fem vers stående og fem vers liggende. I Tyskland er jeg "”jazzsangerinne”.

Overgangen fra Blå krukke til Spor (1991) var også temmelig stor...
Jeg ønsket meg et nært og akustisk lydbilde, med mye luft i. Man må gå litt ulike veier for å nå fram dit man vil. På Blå krukke skrev jeg jo tekstene, og på Spor presenterte jeg i tillegg én melodi. Pen og forsiktig begynnelse! Tidligere hadde det ikke falt meg inn at jeg var i stand til å lage melodier. Men da jeg skrev Københavnerkneipe, kom liksom melodien av seg selv. Lenge undertrykte jeg nærmest ideer til melodier, men nå lar jeg dem få komme fram. Man kan jo bli så selvkritisk at man ikke far gjort noen ting.

Det tok meg også lang tid å lære å like å holde konserter. I begynnelsen var jeg så nervøs at det sto i veien for det jeg skulle gjøre, jeg ønsket bare at alt skulle bli avlyst. Nå gleder jeg meg, selv om jeg fortsatt er nervøs. Litt kribling skal det være. Man skal være skjerpet, det er jo et møte med publikum, et møte som betyr noe.

Har du hatt en musikalsk enkeltopplevelse som har hatt avgjørende betydning, som fikk deg til i bestemme deg for å bli sanger og musiker?
Jeg har vel egentlig aldri tort å bestemme meg for det. Men møtet med Bob Dylan, Joni Mitchell og Leonard Cohen, i 15-16-årsalderen, var svært sterkt og har nok vært temmelig avgjørende. Jeg hadde alltid lest mye, følte nærmest at jeg spiste bøker, og med disse artistene ble det en lett overgang til musikken, ettersom de er såpass litterære.

Dessuten må jeg nevne Torsten Föllinger, en svensk sangpedagog som bokstavelig talt hjalp meg til å finne min egen stemme. Før sang jeg kunstig høyt, men han fikk meg til å ta fram de dypere klangene også, til å bruke et register jeg hadde lengtet etter, men som jeg ikke visste hvordan jeg skulle få brukt. Han pleide å si at "sångbegåvning är varken röst eller kropp, det är en längtan". Jeg tror det er han som har betydd mest for at jeg har dette som et yrke.

Du var ”deltidsartist” lenge, ved siden av full jobb som journalist; eller var du kanskje fulltids begge deler?
Etter hvert var jeg jo det. Til slutt måtte jeg velge, og jeg har ikke angret, selv om jeg trivdes som journalist. Jeg ble til og med sendt av gårde som filmjournalist til festivalen i Berlin! Det var spennende; jeg er svært interessert i film, og skal lage musikk til en norsk kortfilm nå med det første.

Men det å bli artist på heltid var et stort skritt å ta. Jeg husker godt følelsen da jeg postla oppsigelsesbrevet til avisen. Heldigvis har det jo gått bra.

Hva, kan du si om planene framover?
Jeg skal ha noen flere konserter med Ola og Lars, bl.a. ved Festspillene i Nord-Norge 23. juni. Senere i sommer skal jeg til en festival i Polen, og dessuten til Tyskland igjen. Og ellers håper jeg å få skrevet noen flere sanger. Tekst og musikk er en fantastisk måte å nå mennesker på.